Jesus spurte disiplene om hvem folk mente han var, og fikk høre ulike oppfatninger. Men så spurte han: Hvem sier dere at jeg er? Peter svarte: «Du er den levende Guds Sønn» (Matt 16,13-17). Da sa Jesus at det måtte Gud ha vist ham, for ellers kan ikke mennesker se det.
Også i dag er meningene om Jesus sprikende, men har det noen betydning? Er ikke det viktigste at mennesker sier at de tror på Jesus? Da har vi vel en felles tro? Som jeg leste i avisen her om dagen: «Uansett hvor ulikt jeg og andre måtte lese den samme bibelteksten, så er vi jo begge kristne om vi tror på Jesus!»
Men hva mener man med «å tro»? Hvilken Jesus er det tale om? Er det den Jesus som er åpenbart for oss gjennom Bibelen, eller en selvlaget Jesus? Helt fra oldkirkens tid har mennesker kalt seg kristne, men blitt avvist fordi de hadde en helt annen forståelse av hvem Jesus er enn det Bibelen forteller. Det de mente med tro, var noe annet enn tillit til syndenes forlatelse for Jesu skyld. Noen mente han ikke var Guds enbårne Sønn eller hadde stått opp fra de døde … slik også noen mener i dag.
Ingen av oss vet hvem som blir frelst på dommens dag, det vet bare Gud. Det mest overraskende er for de fleste av oss slik Luther uttalte det – at jeg kan bli frelst. Det er det flere grunner til, en av dem er at villfarelsen er en reell fare for oss alle. Det er mange som mener seg frelst som er på vei mot fortapelsen om vi skal ta Jesu egne ord på alvor. Han fortalte om de to mennene som bygde hus på forskjellig underlag: den ene på sand og den andre på fjell. Først da flommen kom kom forskjellen for dagen med katastrofale konsekvenser for den ene. Jesus sa at forskjellen var deres forhold til Jesu ord (Matt 7,24-26).
Jesus sa også: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. 24 Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg.» (Joh 14:23–24). Johannes skrev videre i 1Joh 2:3 «På dette vet vi at vi kjenner ham: at vi holder hans bud. 4 Den som sier: «Jeg kjenner ham», men ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham.»
Dette er ord til selvransakelse for hver og en av oss. Holder vi hans bud? Nei, vi svikter alle sammen, men påskens budskap er at all vår synd er sonet – det er syndsforlatelse å få! Dette er kjernen i troen på Jesus.1Joh 1:8 «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 9 Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»
Det er jo helt uinteressant om jeg mener meg å kjenne Jesus, om han ikke kjenner meg og har sonet min synd! Den gode hyrde kjenner sine, og sauene kjenner ham fordi de kjenner hans røst som gav livet sitt for dem (Joh 10,14-15). De kjenner hans ord og er trygge på at han taler sant, og at han frelser dem. Om vi tenker at det ikke er så nøye med Jesu ord, er vi på villstrå og trenger korrigering om vi ikke skal gå fortapt. Det er farlig å velge sine egne veier og ikke følge den gode hyrde.
Romerbrevets alvor er ikke til å komme utenom, der får vi høre at vi skal leve rett og ikke skeivt (Rom 1,24ff). Vi rammes alle fordi vi alle er skeive i forhold til Guds rettferdighet, vi har alle har syndet (Rom 3,10-12). Den Hellige Ånd avdekker for oss hvorfor Jesus måtte komme og dø på et kors (Matt 16,21). Ånden viser oss vår synd og hvor vi kan få hjelp (Joh 16,8), selv finner vi ikke ut av det. Når noen forsvarer sin synd og kaller den for Guds velsignelse, har de det fra seg selv – og ikke fra det Ånden har vist oss.
En som tror på Jesus er en synder som ved Åndens hjelp erkjenner og bekjenner synden som synd, også når denne syndsbekjennelsen stadig må gjentas. Vi kommer til Jesus i tiltro til at han har sonet all synd, også min. Ikke minst den synd at jeg i mitt innerste heller vil følge min egen vilje enn Guds.
Derfor ber vi hver søndag:«Herre, åpne nå våre hjerter ved din Hellige Ånd, så vi av ditt ord kan lære å sørge over våre synder, og tro i liv og død på Jesus, og fornyes dag for dag til et liv i rettferd og hellighet.»
Alf Danbolt, prest i LKN.