Denne artikkelen handler om hvordan rammevilkårene for kirken har endret seg gjennom århundrene og like til vår egen tid og vårt eget land. Om hvordan kristne har tilpasset seg bevisst og ubevisst til det som påvirker dem i samtiden, og ofte har glemt kompromissene som er inngått tidligere når nye kompromisser inngås. Historien kan minne oss om hvor bundet vi er av den nedarvede rammeforståelsen med statskirkesystemet som noe selvsagt, og avsløre hvilke mekanismer vi må være oppmerksomme på i dag. Her i Norge har vi bare opplevd et tiår uten statskirke, kanskje vi kan lære av de norske utvandrerne som kom til et land uten statskirketradisjon i USA for over 150 år siden? Deres etterkommere har levd i denne virkeligheten alle disse årene mens vi ikke har erfart noe annet enn en stor dominerende statskirke før nå. Forskjellen er at vi lever i det samme samfunnet som denne kirken fortsatt dominerer. Slik sett er vi i Norden i en ny situasjon som krever ny besinnelse på hva Bibelen og bekjennelsesskriftene sier om hva en kirke er, så vi ikke bare følger samtidens trender. Vi trenger å løsrive oss fra slik det har vært vanlig å tenke, en «detox-kur» fra statskirketenkningen.