Den Lutherske Kirke i Norge, 1536 & 2006

en videreføring av den norske reformasjonskirken og konfesjonell lutherdom.

Den Lutherske Kirke i Norge vil videreføre reformasjonsarven som Den norske kirke (DNK) har forlatt. Vi regner reformasjonen i Danmark-Norge, ca. år 1536, som starten på vår kirkehistorie, og den bakgrunn som førte til at vår kirke i 2006 fikk sin nåværende registrering hos norske myndigheter. Fordi vi regner DNKs tidligere historie som vår historie, har våre liturgier og tilpassede kirkerett sin rot i tidlige DNK-liturgier og kirkerett. Tilsvarende parallelle grep gjøres i vår kirke på Island. Vi er en liten kirke, men den som vil forholde seg konstruktivt til oss, bør forholde seg til hvordan vi ser oss selv. Vi vil ganske enkelt videreføre norsk, konfesjonell luthersk kirkelighet. Det følgende viser sammenhengen mellom vårt «før» og vårt «nå».

Fortsettelsen av vår arv fra siste halvdel av 1800-tallet, Norge og USA.

Den tyske jødekristne ortodoks lutherske Carl Paul Caspari (1814−1892) ble i 1848 prestelærer ved universitetet i Christiania/Oslo, og sammen med Gisle Johnson preget han en hel prestegenerasjon med konfesjonell lutherdom og Bibelens ufeilbarlighet som basis for teologien. Han sto for den første oversettelsen av Konkordieboken til norsk (1862). Med det hadde norske teologisk uskolerte fått tilgjengelig forklaring på sitt morsmål av hva den lutherske bekjennelsen innebar. En skal ikke tolke den augsburgske bekjennelsen (CA) fritt. Få år senere ble boken trykket også i USA, og ble en viktig ressurs for de norske innvandrermenigheter der.

I andre halvdel av 1800-tallet lever norsk lutherdom på to sider av Atlanterhavet. En svært stor andel av den norske befolkningen flyttet til Nord-Amerika for å søke et bedre liv der. Den norske presten Herman Preus (1825−1894) emigrerte til USA i 1851, og var en nøkkelperson i etableringen av Den norske synode i 1853 − en kirke som regnet seg som Den norske kirkes datterkirke i USA. Preus ville ha et rent luthersk kirkesamfunn, som både i lære og kirkeordning hadde Skriften som norm, for den nye verden ga annet handlingsrom for kirke- og menighetsordning enn den norske statsembedskirken. (Se artikkelen Statskirkesystemet har preget oss mer enn vi tenker over av Alf Danbolt.)

I USA ble nordmennene kjent med en større gruppe tyske konfesjonelle lutherske innvandrere.

I Europa var konfesjonell lutherdom presset ut fra tyske områder, og de som dro, søkte til steder der de fritt kunne praktisere sin tro. Caspari reiste til Norge, men de fleste andre reiste over Atlanteren. Disse etablerte den tyske Missourisynoden (1847), som kom til å favne Nord- og Sør-Amerika før den ble delt opp i nasjonale kirker. 

Den norske synoden fant et teologisk slektskap med Missourisynoden, og i flere år sendte de sine prestestudenter til deres Concordia-seminar − i en periode hadde Den norske synoden også en professor i teologi ved seminaret. I fortsettelsen kom etterkommerne etter Herman Preus gjennom flere generasjoner på en avgjørende måte til å bidra til å holde Missourisynoden på konfesjonell kurs. At Caspari ble høyt verdsatt i Missoursynoden, kommer tydelig til uttrykk ved at hans navn senere fikk, og fremdeles har, en æresplass på hovedbibliotekets vegg i Concordia Seminary St Louis.

Utviklingen i Norge

Den norske kirkes presteopplæring fjernet seg etter Caspari fra konfesjonell lutherdom. Liberalteologien kom inn på teologisk fakultet ved universitetet, og med opprettelsen av Menighetsfakultetet (1907) ble prinsippet om Bibelens ufeilbarlighet forlatt. Dette ble erstattet med et positivistisk bibelsyn og en mer pietistisk enn konfesjonell luthersk presteutdanning.

I Norge vokste den lavkirkelige bedehusbevegelsen fram på slutten av 1800-tallet, i forlengelsen av den haugianske. Da presset spørsmålet om presteembetet seg på: Hvordan forstå sammenhengen mellom prest og lekfolk? (En god presentasjon av luthersk embetssyn og premissene for utviklingen i Norge er inkludert i et foredrag av Sakarias Ingolfsson: https://youtu.be/9aVb1yDrTog.)

I Norge utviklet det seg en lekmannsbevegelse som fant sin form som et supplement, og til dels parallell, til statskirkens søndagsgudstjeneste. På formiddagen sto en ordinert prest for den offentlige forkynnelse og sakramentsforvaltning, mens bedehusmøtet søndag kveld hadde lekpredikant, og det var ingen dåp og nattverd. Den dag i dag er denne modellen enerådende på Færøyene. Den kalles ellipsemodellen. 

I Norge fjernet lekmannsbevegelsene seg i varierende grad fra klassisk lutherdom og klassisk luthersk embetssyn. En radikal lekmannslinje vokste fram der en ikke ville anerkjenne presteembetet med preken og sakramentsforvaltning som noe prinsipielt forskjellig fra hva lekmannstaleren på bedehuset kunne være og burde gjøre. Med dette synet og menighetsdannelser på bedehusene er ellipsemodellen i dag praktisk talt borte. Samtidig utviklet Den norske kirke seg gradvis bort fra konfesjonell lutherdom, og prinsippet om Bibelens ufeilbarlighet forsvant som basis for kirkens presteutdanning.

International Lutheran Council, motpolen til Det Lutherske Verdensforbund

Vår kirke har ved sin offentlige registrering som kirkesamfunn i 2006, forpliktet seg til å videreføre reformasjonsarven DNK har forlatt. Vi vil forholde oss til arven etter blant annet Carl Paul Caspari. Vi har derfor søkt mot International Lutheran Council (ILC), den konfesjonelle lutherske motpolen til Det Lutherske Verdensforbund, og dermed etablert kontakt med kirker som står for konfesjonell lutherdom. Vi har gjennomført bilaterale kirkefellesskapssamtaler med flere av kirkene, og det har resultert i at vi anerkjenner deres prester som rettelig kallet (CA 5), og de våre likedan. Deres prester vil kunne inviteres til å preke og gjøre prestetjeneste hos oss, og våre hos dem. Likeledes vil vi regne deres prøving av nattverdberettigede å være i overensstemmelse med CA 25. Det innebærer at deres prøving også gjelder for å gå til nattverd hos oss, og de konkluderer likt om våre medlemmer. En prøving før nattverd er ikke ny i Norge. Konfirmasjonsopplæring i katekismen og gjennomført konfirmasjon var tidligere en forutsetning for nattverd. I våre østlige søsterkirker er slik konfirmasjon den dag i dag en forutsetning for nattverd.

Prestestudie kjennetegnet av konfesjonell lutherdom og Bibelens ufeilbarlighet

Vår kirke trenger prester som, likesom på Casparis tid, er grunnfestet i konfesjonell lutherdom og Bibelens ufeilbarlighet. Derfor har vi etablert AdFontes, et eget supplerende presteopplæringsprogram. Våre prestestudenter er studenter ved norske akkrediterte teologiske institusjoner som har mye godt å bidra med, men konfesjonell lutherdom og Bibelens ufeilbarlighet er ikke felles premiss på disse institusjonene. Derfor har vi vårt supplerende opplegg, og legger til studieopphold ved de institusjoner som kan levere det vi trenger når det gjelder konfesjonell lutherdom, pastoralteologi og Bibelens ufeilbarlighet. Ingen gjør dette bedre enn Concordia-seminarene i USA og Canada. Disse kirkene i Nord-Amerika sitter på betydelige og høyt kvalifiserte personellressurser for utdanning av sine prester. De har ca. 9000 prester som betjener ca. 2 millioner faste kirkegjengere i ca. 6000 menigheter.

Oslo 15.sept. 2023

Torkild Masvie
Biskop
Den Lutherske Kirke i Norge og Island