Av Sakarias Ingolfsson. Tidligere publiserti Dagen, 2. februar 2025.
Bibelen begynner sin definisjon av ekteskapet med den enkle observasjonen at det ikke er godt for mennesket å være alene (1 Mos 2,18). Her er det Gud som taler, etter at han skapte Adam. Ikke noe menneske har noen gang vært så alene som han. Ikke nok med at han manglet en partner i livet, men han var faktisk det eneste mennesket som eksisterte. At han levde midt i et vrimlende liv av planter, fugler og dyr, endret ikke hans opplevelse av å være alene.
Historien i 1 Mos 2 forteller hvordan Gud vendte Adams ensomhet til fellesskap. Først skapte han den første kvinnen, fra Adams side. Deretter førte han dem sammen. Ingen av dem var lenger alene, nå hadde de hverandre.
Guds svar på menneskets ensomhet er mye mer enn et romantisk forhold mellom to individer. Det er en sammenføyning og en forening av en mann og en kvinne til et større formål. Gjennom foreningen av Adam og Eva fortsatte Gud å endre situasjonen. Det var nemlig ikke godt for Adam og Eva å være to alene. Gud ville fylle hele jorden med mennesker, og ved en forening av de to skapte han en ny generasjon. Eva kom fra Adams, mannens, side, men alle generasjoner siden den gang har kommet fra både hun og han, og er født av kvinnen.
På samme måte som det ikke er godt for mann og kvinne, er det heller ikke godt for barn å være alene. Foreldrenes livslange forening er også til barnas beste. Mannen og kvinnen inngår ikke ekteskap bare for egen del, men også for sine fremtidige barn. Ekteskapet er ikke bare et forhold, det er en sammenføyning og en forening. Foreldrene skal ikke forlate hverandre, men mannen skal forlate sin far og mor, og forbli forent med sin hustru. Jesus har jo sagt at det Gud har forent, skal mennesket ikke skille (1 Mos 2,24; Matt 19,6).
Slik kan vi fortsette. Det er ikke godt for familien å være alene, men den skal være en del av et større samfunn. Slik kommer ekteskapet til gode for dem som ikke selv blir gift, men som inkluderes i det større samfunnet.
Det fjerde, femte og sjette bud er gitt nettopp for å verne livet generelt, og livet i familien. Ektefolk skal elske hverandre som seg selv, og de skal oppdra sine barn i gudfryktighet. Ja, dette er bud fra Gud, det er ikke et valg han har gitt oss. Dette er noe Gud har forordnet til vårt beste.
Når Guds gode ordninger skades
Det er fryktelig, men likevel sant at vi menneskene har vendt Gud ryggen. Det er ikke bare noe vi har tatt en avgjørelse om, og det er ikke bare en svakhet i mennesket, men det er blitt en del av vår menneskelige natur. Den kjærligheten Gud vil at vi skal ha til ham, og deretter til vår neste, er unaturlig for oss. For vi elsker først og fremst oss selv, og tjener oss selv før alle andre.
Resultatet er at verden er full av ødelagte ekteskap og brutte familierelasjoner. Noen har mistet all tillit til den gode ordning som Gud har innstiftet, og forbinder den med undertrykkelse og diskriminering. Noen har byttet ut Bibelens beskrivelse av ekteskapet med en ny definisjon. Men Guds ordninger alltid gode, til tross for at vi mennesker misbruker dem. Derfor skal vi gjøre en observasjon til:
Gud vil gjøre noe godt med ekteskapet
Det er ikke godt for mennesket, det vil si selve menneskeslekten, å være alene.
Derfor har Gud selv tatt på seg kjøtt og blod og blitt menneske. Han ble en av oss, og han ble gitt navnet Jesus. Han er ikke bare sann Gud, men også sant menneske, slik som oss. Alle steder der menneskelige relasjoner blir brutt, inviterer han til samfunn med seg. Og når vi har samfunn med Kristus, har vi også samfunn med hverandre gjennom ham.
Kirken bør ikke forstå ekteskapet rent lovisk, det vil si bare som en ramme, men evangelisk. Gud ville gjøre noe godt. Han ville ikke at mennesket skulle være alene, men at det skulle ha fellesskap. Ekteskapet var svaret, men altså på mange flere nivåer enn vi vanligvis tenker.