Halvt Svensk, født og oppvokst på Island, gift norsk. Sokneprest i Messiaskirken og misjonsprest på Island.
At ekteskapet er Guds gode ramme for samlivet, er en påstand som er blitt gjentatt så ofte at den er nærmest blitt en klisjé. Omtrent like ofte hører vi at ekteskapet er et forhold mellom én mann og en kvinne, eller kanskje til og med en pakt. Kanskje dette er den konservative sidens forsiktige forsøk på å holde fram en bibelsk lære om ekteskapet.
Det er subtilt og lett å hoppe over det, men en slik forståelse av ekteskapet ligger tett på en forståelse som er helt alminnelig i vårt samfunn. Folk flest oppfatter ekteskapet som en offentlig forsegling av et romantisk forhold mellom to personer, som kjennetegnes av kjærlighet, troskap, samlokalisering, et partnerskap eller et samvirke. At et kristent ekteskap begrenses til én mann og én kvinne, og at det anses som livslangt, fungerer egentlig bare som en innsnevring av denne oppfattelsen.
Mer enn romantikk
Men et bibelsk ekteskap er noe mye dypere. Når Jesus snakker om ekteskap i Matteus 19,1-12, viser han til en ordning i selve skapelsen som har sitt utspring i at Gud vil gjøre noe godt. Han har skapt mennesker til menn og kvinner nettopp fordi de passer sammen og utfyller hverandre. Det er mer enn et “forhold”, det er en sammenføyelse og en forening, det er et hjem og et miljø, og det er Gud som sammenføyer og bygger. Slik er ekteskapet noe konkret, uavhengig av de følelser som oppleves og uttrykkes i det.
Dersom ekteskapet var definert av romantikk, ville det opphøre å eksistere så snart følelsene modnet og endret seg. Da ville setninger som «vi er fantastiske romkamerater, men det føles ikke lenger som ekteskap,» vært en helt legitim grunn til skilsmisse. Man kan jo oppdage romantikk mange steder, f.eks hos en person man ikke er gift med, en person av samme kjønn som sitt eget, eller til og med hos flere personer. Hvem kan da si at det ikke egner seg som ekteskap?
Dersom vi i stedet forstår ekteskapet i lys av Jesu ord, er et nært og inderlig vennskap et fantastisk resultat av ekteskapet. Det er faktisk den beste måten å elske hverandre, og bygge et godt hjem å bo i. Det er nettopp i et slik hjem Gud vil skape og nære nytt liv.
En borgerlig ordning?
Fra luthersk hold kan man også høre at ekteskapet rett nok er en ordning for samlivet, men det er en borgerlig ordning, og derfor noe kirken ikke skal legge seg bort i. I innledningen til sin lille vigselsbok skriver Martin Luther: «Ettersom vigsel og ekteskap hører under den offentlige forvaltning, har kirken og prestene intet å bestemme her. Vi skal la enhver by og område ha de særlige regler og skikker som de har…»
Av dette har altså noen forstått luthersk lære slik at staten er suveren og kan gjøre omtrent som den vil med ekteskapet. Ja, den kan til og med endre hele definisjonen av ekteskap. Men dette er verken riktig forståelse av Martin Luther eller av luthersk teologi generelt — tvert imot. Ekteskapet er en guddommelig ordning, fordi det er Gud som har innstiftet og skapt den. Og samtidig: Hver gang noen inngår ekteskap, berører og angår det hele samfunnet. Familien er en byggekloss i et godt samfunn, og fungerer faktisk som et lite samfunn i samfunnet, et maktsenter, og stedet der barn vokser opp.
Den kristne husstanden har vært plassen for å ta vare på både syke og eldre. Den var stedet der overlevelse ble sikret gjennom produksjon og handel. Offentlig forvaltning og bekreftelse var derfor helt nødvendig. Og det var nødvendig med regler for hvordan man behandlet ødelagte ekteskap.
Bibelen har fortsatt mye å si om ekteskapet, den gir en klar definisjon og klare mål. Bibelens rettledning passer nok dårligere med det sekulære samfunnets definisjon og idealer enn vi kristne liker å tenke. Det bør vi være oppmerksomme på. Dersom samfunnet beveger seg bort fra Bibelen, er det likevel her vi må søke vår veiledning, vi som følger Jesus og tror på ham.
Artikkelen er tidligere publisert i Dagen, 16. februar 2025