Troens frukt er bekjennelsen

Ifølge Bibelen blir mennesker rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger. Dette er en Guds gave (Rom 3,28; Ef 4,8). Samtidig er denne troen, som setter sin lit til Kristus og hans rettferdighet, aldri alene. Derfor skriver Jakob at en tro uten gjerninger er død (Jak 2,17). En av de gjerningene som følger troen, er bekjennelsen. Det greske ordet for å bekjenne, som brukes i det nye testamente, kan oversettes med «å si det samme som», eller å uttrykke enighet med noen. «Vi tror, derfor taler vi», sier apostelen Paulus (2 Kor 4,13). Og Jesus sier: «Hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen» (Matt 10,32). I Romerbrevet leser vi: «Dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst» (Rom 10,9).

Ved Guds ord virker Den Hellige Ånd, tro, og denne troen bærer økende frukt i form av bekjennelse og andre gode gjerninger. Selv om det ikke er troens frukter som gir oss syndenes forlatelse, er de tegn på sann tro. Alle kristne er kalt til å leve ut troen gjennom å bekjenne Jesus Kristus som Herre og Frelser. Vi er kalt til å vandre i de gode gjerningene Gud på forhånd har beredt for oss (Ef 2,10). En av disse er nettopp den daglige bekjennelsen av troen. Troen bekjenner sine synder i møte med Guds lov (1 Joh 1,9), og den bekjenner en tro bygget på profetenes og apostlenes grunnvoll, der Kristus Jesus selv er hjørnesteinen (Ef 2,20). Den sier det samme som Gud om hvem vi selv er, og om hvem Gud er.

I dag, i våre nordiske land preget av motstand mot Gud og Hans veier, fristes vi til å skjule troens frukter i stedet for å la den komme til uttrykk i en tydelig bekjennelse. Menneskefrykt, påvirkning fra tidsånden og en forførende økumenikk forsøker å kvele vitnesbyrdet. Vi fristes til å si det samme som mennesker i stedet for det samme som Gud, og vår bekjennelse av troen tones ned for å unngå motstand. Dette er én av grunnene til at mange har begynt å skamme seg over Guds gode ordninger for familie og kirke. Mange kristne ønsker ikke å bekjenne sin tro i samsvar med Guds ord, men heller fremstå ydmyke og unnskylde seg med at man ikke skal være «skråsikker». Når bekjennelsen stilner slik, er det et tegn på at troen selv blir angrepet. For hvem er det egentlig vi unnskylder når vi ikke, med tydelighet, vil si det samme som Gud? Det gjør dette til en alvorlig sak. For den som vil vandre i den kristne troen, er kalt til å glede seg over Hans veier og lide urett sammen med Kristus med en klar bekjennelse. Da vranglære hadde fått innpass og splittet kirken, videreførte den lutherske kirken i reformasjonstiden apostlenes og oldkirkens tro nettopp ved å bekjenne tydelig, frimodig og i samsvar med Guds ord.

I dag kalles også vi til å bekjenne vår tro frimodig og tydelig. En klar bekjennelse er ikke en hindring for evangeliets fremgang, eller kristen enhet, tvert imot. At vi, ved Ånden, læres opp til å si det samme som Gud, fører oss inn i enhet med Gud og hverandre. På apostlenes tid, i oldkirken og under reformasjonen, da bekjennelsen sto sterkt og teologiske spørsmål ble tatt på alvor, vokste kirken og man fant enhet. Da forkynte man tydelig at Guds ord er noe annet enn menneskers ord, og man overleverte det videre, tro mot oppdraget. Kirken søkte enhet, ikke ved å bygge broer mellom ulike bekjennelser, men ved å søke den ene rette bekjennelse. Ekte enhet kunne bare bygges på felles tro og bekjennelse, fordi man ønsket å stå samlet på apostlenes lære.

En bekjennelse skjer både i ord og i handling. Vi er kalt for det første til å bekjenne med ord etter evner, kall og gaver. Dette blant annet ved å tale Guds ord til vår neste i det daglige, skrive artikler, lage video og ved å synge gode salmer om Guds gjerninger i hjem og kirke. Men bekjennelse skjer ikke bare med munn og ord, også med våre liv. Hvor går vi med våre føtter på søndag? Til kirken, eller bare på tur? Hvilken kirke er vi medlemmer i, og hvor går vi til alters? Særlig taler nattverddeltagelsen vår et tydelig språk her. For der hvor du går til alters, bør du kunne si «amen», fordi du står i enighet med den kirkens bekjennelse og nattverdsyn. I nattverden er fellesskapet dypt, både med Kristus, og alle de hellige som hører ham til. «Fordi det er ett brød, er vi ett legeme, enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brødet» (1 Kor 10,17). Nattverden er slik det mest synlige uttrykket for både fellesskap og bekjennelse. Altså er den historiske skikken med å si «amen» etter mottakelsen, verdt å beholde eller gjeninnføre. Ved å gå til nattverdbordet der dette er forvaltet i tråd med Guds ord, og ved å si; «amen» gir du et enkelt og tydelig vitnesbyrd om en felles tro og bekjenner at det Jesus har sagt er sant. Det er virkelig Hans legeme og blod.

Vår bekjennelse i ord og gjerning har ofte vært langt fra perfekt. Det skyldes ikke en pågående vekst i troen, men at vi ofte har fryktet kostnadene og foretrukket bekvemmelighet i stedet for trofasthet. Som alle andre gode gjerninger er også bekjennelsen preget av vår syndige natur og trenger nåde. Derfor må også den dekkes av Jesu blod, og på dommens dag kan vi bare stole på Jesus og ikke noe av våre gjerninger. Likevel, som et nytt folk, og med det nye mennesket, følger det frukt av troen. Vi tar daglig opp korset, vandrer i gode gjerninger og bekjenner vår tro og ved bekjennelsen så bevares og videreføres Guds ord i den form den er blitt overlevert.

Men ikke nok med det. For bekjennelsen er ikke bare en frukt av troen og en videreføring av Guds ord, den er også en lovprisning av Gud. Ønsker du derfor å lovprise Gud, så begynn eller fortsett med å bekjenne, i ord og gjerning, sammen med alle de hellige. «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn» (Sal. 103,1)

Artikkelen er tidligere publisert i Dagen, 5. juni 2025