Jeg heter Sakarias Ingolfsson. Jeg er blitt nominert som kandidat til bispevalget i LKN i 2026. I samråd med min kone, Margrethe, har jeg besluttet å takke ja til nominasjonen og stille til valg.
Jeg er for tiden sokneprest i Messiaskirken i Oslo, misjonsprest i LKNs menighet på Island, og studieleder for Ad-Fontes presteutdannelsen. Jeg er gift med Margrethe og sammen har vi tre barn, som nærmer seg voksen alder.
Jeg er halvt svensk, men født og oppvokst i en kristen familie på Island. Jeg var en del av den såkalte ellipsemodellen med kirke på søndags formiddag og bedehus søndags ettermiddag og evt. flere ganger utover uken. Fra ung alder deltok jeg som leder på barnelag, søndagsskole, og på sommerleirer.
Jeg gikk på bibelskole på Fjellhaug, og har mastergrad i teologi og misjon fra Fjellhaug internasjonale Høyskole. I 2010 leverte jeg min masteravhandling om kjønnsinkluderende språk i nyere Bibeloversettelser. Hva det vil si, varierer litt, men typisk bruker man ordet søsken der man før oversatte brødre, foreldre der man før oversatte fedre, samt at man unngår generiske maskuline uttrykk. Den gang konkluderte jeg at bruken av kjønnsinkluderende språk er uproblematisk. I ettertid har jeg innsett at fremgangsmåten i avhandlingen er for simplistisk, og at jeg overså sentrale problem. Konklusjonen ble følgelig feil.
Mellom 2010 og 2012 jobbet jeg som trosopplærer i Den norske kirke i Hol kommune i Hallingdal. Fra 2012 var jeg forsamlingsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband i Molde og områdearbeider i Romsdal. En åndelig erfaring førte til at jeg måtte revurdere mitt teologiske ståsted, og jeg begynte å bevege meg mot konfesjonell luthersk kristendomsforståelse. I 2017 reiste jeg på besøk til Concordia Theological Seminary i Ft. Wayne, og begynte deretter et deltidsstudium på vei mot en ny mastergrad i teologi.
Jeg leverte S.T.M-avhandling i 2023. Avhandlingen handler om ordinasjonsstriden i Det norske lutherske kinamissionsforbund på slutten av 1890-tallet. Underliggende selve striden var spørsmål om lekmannsforkynnelse, det allmenne prestedømme, nådegaver og presteembetets vesen. Dette var viktige tema for meg, som hadde dype røtter i lekmannsbevegelsen.
Interesser, evner og personlighet
De siste årene på Island var jeg ansatt i et IT-firma, hvor jeg jobbet med databaser og skrev internett-applikasjoner. Selv om mye av kunnskapen er utdatert, er jeg fortsatt interessert og klarer jeg relativt godt med datasystemer og enkel programmering.
Interessen kommer trolig av at programmering kan være et svært kreativt område som byr på tilfredsstillende problemløsning. På samme måte har jeg hatt interesse for flere ulike former for kreativitet, som f.eks fotografi, videoproduksjon, grafisk design, musikk mm. Jeg liker å arbeide med hendene, snekre, pusse opp og fikse ting. Jeg liker meg også godt i naturen, ikke minst med fiskestang og kaffebål, selv om dette for ofte blir nedprioritert. Kanskje er det nettopp av denne grunn at jeg også trives med undervisning og formidling.
Når jeg leverer noe fra meg, ønsker jeg at det skal være skikkelig. Dette fører til at jeg bruker mye tid på mine prosjekter til forberedelser og refleksjon. Jeg vil helst forstå hva jeg holder på med, før jeg setter igang med selve arbeidet. Derfor kommer jeg ikke alltid i mål i tide. Skal jeg skrive noe, enten det er en artikkel, bibeltime eller bare en epost, kan jeg skrive og skrive om, kanskje flere ganger før jeg er klar til å publisere.
Jeg verdsetter harmoni og meningsfylt rutine, og kan vegre meg for å gå inn i konflikter og kontroverser. Jeg har videre en tendens til å tenke gjennom hva som kan gå galt før jeg tar store avgjørelser med potensielt negative konsekvenser.
Tanker om bisperollen og LKNs vei fremover
Bisperollen er ikke bare den synlige lederrollen, men i praksis er den først og fremst en administrativ rolle. Det er mange kontakter som skal holdes varme, rapporter som skal leses, studeres, skrives og sendes. Biskop skal ha oversikt og forståelse for kirkens økonomi. Han skal ha evne til å vurdere nye områder hvor en kan utvide kirkens virksomhet, og må ha teft til å navigere det kirkepolitiske landskapet. Ingenting av dette faller meg særlig naturlig, og skal jeg inn i slike oppgaver må jeg finne en måte som fungerer, og kanskje ha assistanse.
Andre områder faller meg mer naturlig, og jeg tror jeg kan gjøre en god jobb med å følge opp våre prester og menigheter, lytte til deres utfordringer, og vandre med dem idet de finner frem til løsninger. Prestejobben kan føles ensom, og der har jeg erfaring som kan komme til nytte.
Jeg har tro på en lederstil der man minst mulig delegerer definerte oppgaver, men først og fremst ansvarsområder, og lar den som har ansvaret løse oppgavene på den måten som passer ham eller henne best. Ikke bare fører det til et meningsfylt forhold og eierskap til ansvaret, men det bidrar til mangfoldig og kreativ tanke i virksomheten.
I en kirke er det kun Gud som gir vekst. Like fullt må en menighet ruste seg til ta imot dem som kommer, gi dem nødvendig opplæring og oppfølging, og finne passende roller. I den grad en menighet kan prioritere, er «bærekraftig vekst» å foretrekke over «bare kraftig vekst.» Det krever at fellesskapsstyrkende tiltak kan måtte prioriteres over utadrettede tiltak og nysatsing. Kirkens ressurser må ikke spres så tynt at virksomheten ikke kan bæres. Like fullt er det viktig å ikke stoppe opp, og kirken må se hvordan vi kan formidle Guds kall til unge menn som er grjot klart til tjeneste gjennom Ad-Fontes presteutdanningen.
Når det gjelder utadrettede tiltak, har jeg tro på multimedia som den arena hvor man når bredest ut for minst mulige ressurser. I dag legges det ut prekener og bibeltimer, men vi kunne gjort enda mere for å lage materiale som passer til de ulike plattformene, særlig plattformer som gir mulighet til samtaler i langt format. Dette gjelder både bilde og tale.
Til slutt er det viktig at kirken finner ordninger for å styrke troen til barn og unge. Alt for mange mange plasser bruker offentlig skole, både lærere og elever, sine ressurser til å bryte ned troen til unge kristne. Kirken må kunne gi opplæring og utrusting til de unge, for å møte og gjennomskue sekulær propaganda.